ALLSIDIG JOBB: - Ja, jeg tørker rumper, skifter på senger og vasker alskens opp av gulvet, men, det er bare en brøkdel av det jeg gjør, dessuten er det med å bidra til et helhetlig bilde av pasientens velvære, skriver Isabell J. Johansen Myrli.

Foto: Mostphotos

Helsefagarbeider – og stolt av jobben min!

Ja, jeg tørker rumper, men det er bare en brøkdel av hva jeg gjør. Jobben min er å gi næring, omsorg og kjærlighet, skriver Isabell J. Johansen Myrli i denne ukas hjertesak.

Facebook  /   Twitter

Jeg er helsefagarbeider, og jeg – jeg er fryktelig stolt av jobben min. Til sommeren er det 11 år siden jeg for første gang tok på meg uniform, og trådte inn i pleien. Det var aldri planen min, jeg skulle aldri sette mine ben innenfor en institusjon med en slik uniform, for jeg var ingen «rumpetørker», for jeg var født til no´ mer, no´mer glamorøst enn som så.

Jeg kommer fra en bitte liten plass, hvor arbeidsplassene ikke er mange, særlig ikke sommerjobber for unge. Jeg hadde søkt på flere plasser, deriblant som pleieassistent på sykehjemmet, og eneste grunnen til at jeg gjorde det, var fordi jeg var nødt å ha en sommerjobb, da jeg var 18 år og kunne ikke drive dank hele sommeren. I tillegg til at pappa ikke kunne drive å «fø» på meg. Jeg sendte en stille takk til oven da avslaget kom. Jeg hadde også søkt som aktivitør på arbeidsstua på samme sykehjem, der fikk jeg avslag fordi jeg var for gammel, da det var ment for de som var enda litt yngre. Det så ut som om det skulle bli en tørr og kjedelig sommer, helt til lederen for sykehjemmet ringte og lurte på om jeg kunne tenke meg å være tilkallingsvikar på den ene avdelingen der, og siden jeg var i den situasjonen at jeg ikke kunne si nei, fikk jeg presset fram et ja, et ja som satt ganske så langt inne.

Det gikk ikke mange vaktene før jeg hadde endret hele min holdning og mening. Det gikk opp for meg at det å jobbe innenfor pleien, var så mye mer en bare det å tørke rumper. Det at de små enkle tingene jeg gjorde, som for eksempel å skjenke opp en liten kopp kaffe, legge til rette for et måltid, eller bare det å gi så lite som et smil og et stryk på kinnet, ble tatt imot med så stor glede, gjorde noe med meg. Det at jeg så at jeg var til stedet, at jeg gjorde disse små tingene, hadde en enorm betydning for noen sin hverdag, gav meg noe. Det gav meg glede, det gav meg kjærlighet. Det å gi av min tid, min omsorg og min kjærlighet, og det å kunne bidra til å gjøre en forskjell på noens hverdag, ga meg glede.

Les også: – Det ropes etter helsefagarbeidere, men ingen vil gi dem jobb

Ja, jeg tørker rumper, skifter på senger og vasker alskens opp av gulvet – men, det er bare en brøkdel av det jeg gjør, dessuten er det med å bidra til et helhetlig bilde av pasientens velvære. Jeg passer på at pasientene får det stellet de har behov for, at de får den medisinen de skal ha, og den næringen de trenger. Samtidig som jeg passer på alle disse tingene, er jeg skulder å både gråte og hvile på, ei trygg og varm hånd å holde i, i tillegg er jeg også en talsperson. Hvorfor? Fordi jeg ser pasientene nesten hver dag, jeg har lært meg de å kjenne, og legger fort merke til hvis det er noe som ikke er som det bruker å være. Flere av pasientene klarer dessverre ikke å ordlegge seg for alt, men da stiller jeg opp, og tilrettelegger slik at pasienten skal ha det så bra som overhodet mulig.

Jeg vekker pasientene med et stryk på kinnet og verdens bredeste smil, jeg ruller hår og barberer skjegg, jeg anrette måltider og pynter bord etter beste evne, jeg synger sanger og leser aftenbønn på sengekanten, pakker dyna rundt dem og gir de en «god kjake», og jeg gjør det fordi jeg ønsker å gjøre det. Jeg deler av den omsorgen og kjærligheten jeg har, og jeg gjør det med den største glede i verden, uten å blunke en halv gang.  Jeg er helsefagarbeider, og er umåtelig stolt av jobben og yrket mitt!

Hva synes du?

Flere hjertesaker

Ungdom – organiser deg!

Pandemi eller ei, velferdsstaten er viktig for alle, skriver Linn Flataune i denne ukas hjertesak.


Nå blir det dyrere for Ola, Kari, Fatima og Mohammed

Den borgerlige regjeringens forslag om å endre BSU-ordningen rammer urettferdig majoriteten av unge, skriver Jeron Joseph i denne ukas hjertesak.


Kommunene må ta ansvar for lærlingene

Innen 2035 kan vi mangle hele 100 000 fagarbeidere i Norge. Men hvem vil søke yrkesfag når det ikke finnes nok læreplasser, spør Alexander Liane.


Se alle hjertesaker
Om forfatteren

Isabell J. Johansen Myrli

Isabell J. Johansen Myrli er leder av ungdomsutvalget i Fagforbundet Nordland.

Isabell.Johansen.Myrli@fagforbundet.no

Hjertesaker

Hva er en hjertesak?

Hver uke vil en av våre unge medlemmer dele sin viktigste hjertesak med oss. Er du enig i hjertesaken oppfordrer vi deg til å dele den på sosiale medier for å spre budskapet.

Hva er din hjertesak?

Din hjertesak publiseres sammen med andre leseres hjertesaker.

E-post deles aldri på nettsiden

130 tegn igjen

Se alle hjertesaker fra våre lesere