Vi har fortsatt en stor jobb å gjøre og derfor er 1. mai en viktig kampdag, skriver Malin Frøyna.

Trenger vi fortsatt 1. mai, eller feirer vi bare historien?

Vi har lovverk og rettigheter, og flere kvinner og menn i jobb enn noen gang tidligere. Trenger vi fortsatt 1. mai, spør Malin Frøyna.

Facebook  /   Twitter
Malin Frøyna er ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Aust-Agder.
Foto: Martine Grymyr

Sett i et historisk perspektiv er arbeidslivet ganske bra nå sammenlignet med statusen for mange år siden. Flere er i dag i arbeid, og både kvinner og menn er ute i arbeid. Unge er i sommerjobb og jobber ofte i helger og ferier ved siden av utdanning.

Vi har gode rettigheter som sikrer oss i lovverk og avtaler. Er det da nødvendig å fortsatt kjempe videre for å få til mer? Har vi fått til det som trengs for et trygt og godt arbeidsliv for alle, og dermed også muligheten til et godt liv generelt for folk flest?

Nei.

Arbeidsmiljøloven sier at det i hovedsak skal ansettes fast i full stilling. Da er det overraskende å se hvor mange som jobber ufrivillig deltid. Mange unge får ikke engang fast jobb etter endt utdanning. Og av de som er så heldige å få fast jobb får mange ofte en bitteliten brøkdelsstilling som ikke er til å leve av. Verken til å betale for bolig eller andre levekostnader. Drømmen om etablering i egen bolig forblir en drøm. Drømmen om å ha en forutsigbar inntekt forblir en drøm. Drømmen om et selvstendig liv uten foreldre eller andre å støtte seg på økonomisk forblir en drøm.

Vi har fortsatt en jobb å gjøre for å sørge for at flere unge får en reell sjanse til å leve et selvstendig liv, og da må vi få ungdommen skikkelig i arbeid. Fullt og helt!

Vi må bruke 1.mai som en dag der vi feirer det som er, som de før oss har kjempet fram. Men vi må også bruke dagen til å belyse de problemstillingene og utfordringene vi har i dagens arbeidsliv.

Vi trenger 1.mai!

Hva synes du?