Når den borgerlige regjeringa jobber for å viske ut arbeidsfolks rettigheter, er 1. mai og fagbevegelsen viktigere enn noen gang. Her fra Oslo i 2014.

Foto: Martine Grymyr

Den viktigste dagen

Endelig er det 1. mai igjen, og dagen er viktigere enn på lenge. En blåbrun bølge skyller over landet, og den er nådeløs, skriver Eirik Nepstad i ukas hjertesak.

Facebook  /   Twitter

Kamerater.

Det er endelig 1. mai igjen, og dagen er viktigere enn på lenge. En blåbrun bølge skyller over landet, og den er nådeløs. Dens misjon er å viske ut arbeidsfolks rettigheter, skape fremmedfrykt og få alle over på Segway.

Regjeringspartiene, med sine støttespillere Jesus og Thatchers spøkelse, har allerede rukket å flytte noe av makten fra arbeidstakere til arbeidsgivere gjennom sine endringer i arbeidsmiljøloven. Økt adgang til midlertidige stillinger, fjerning av kollektiv søksmålsrett og mer pålagt overtid er bare noen av “de nye løsningene” regjeringen kommer med. Noen bør hviske Robert Eriksson i øret at disse løsningene tvert imot er gamle. De hører til en svunnen lua-i-hånda-tid.

Les også: Trenger vi fortsatt 1. mai, eller feirer vi bare historien?

Et symbol på dette er årets 1. mai-merke, en nyversjon av det aller første merket fra 1892. Der finner vi en trekant som symboliserer 8 timers arbeid, 8 timers fritid og 8 timers hvile. På grunn av regjeringens «nye løsninger» er vi altså tvunget til å dra frem et 123 år gammelt slagord.

Angrepene på arbeidsfolk fortsetter. Butikker og deres tilstøtende næringer skal være åpne en ekstra dag. Til tross for at fagbevegelsen, arbeidstakerne, handelsstanden, frivillige organisasjoner og en samlet opposisjon mener det er både unødvendig og til og med direkte skadelig, skal vi begynne å handle om søndagene. Dette rammer hundretusener av arbeidstakere. Jeg antar at jeg da kan ta fri om onsdagen, sammen med skolebarna mine, og sende dem på skolen om søndagen i stedet. Jeg skal jo tross alt på jobb. I 13 timer.

Jeg vil også be dere se litt ut over våre egne landegrenser. Vi gjør for lite for å hjelpe. De siste ukene har vi sett mann etter mann, barn etter barn og kvinne etter kvinne drukne i Middelhavet. De drukner i jakten på å overleve. De har spart opp titusenvis av kroner gjennom mange år, for å legge ut på en sjøferd de ikke vet om de kommer til å klare. Til tross for disse grusomme realitetene flommer avisenes kommentarfelt over av utsagn som «La dem drukne!» og «De forurenser badevannet vårt!». Det er utrolig hva folk kan få seg til å si, og disse holdningene må vi stoppe. Samtidig vil de styrende partier bokstavelig talt sitte rolig i båten og vente. Kanskje det går over av seg selv. De etablerte partiene brukte en dag på å bestemme seg for å bombe Libya sønder og sammen, men ennå har de ikke klart å sende en eneste båt for å hjelpe flyktningene. Ingen hjelp å få til verken medmenneskelighet eller holdningsendringer fra den kanten, med andre ord.

Les også: Hva betyr 1. mai for ungdommen?

Heldigvis kommer denne usolidariske, destruktive og arbeiderfiendtlige politikken bare til å vare i 4 år. Om to år er det stortingsvalg, og da skal venstresiden i norsk politikk igjen vinne makta. Den kampen begynner nå med 1. mai, og fortsetter med et blodrødt kommune- og fylkestingsvalg til høsten.

Fagbevegelsens oppgave nå er den samme som den alltid har vært. Selv om våre tradisjonelle samarbeidspartnere vinner valgene i 2015 og 2017, er det ingen garanti. Vi i fagbevegelsen må jobbe knallhardt for at partiene setter våre fanesaker høyt på dagsorden, og gjennomfører de tiltak de har lovet, og som er nødvendig for et anstendig arbeidsliv for alle. Vi skal stå på arbeidsfolks side for å styrke arbeidsmiljøloven. Vi skal stå side om side med alle som kjemper for noe så grunnleggende som en tariffavtale. Vi skal være politisk premissleverandør for norsk arbeidsliv, og sist men ikke minst skal vi vise solidaritet med våre kamerater verden over.

Gratulerer med dagen!

Hva synes du?

Flere hjertesaker

Man skal ikke profitere av mensen eller legeprodukter!

Vi betaler langt mer moms for bind og tamponger, enn vi gjør for brus og pølser. Nå må vi kjempe for reell likestilling, skriver Jeron Joseph i denne ukas hjertesak.


Når tida ikkje strekk til

Eg lurer på korleis kan ein forsvare at eit menneske skal døy åleine, fordi ein ikkje har nok ressursar til å sitje inne og passe på og sjå om dei, spør Helene Skår, i denne vekas hjartesak.


Verdensdagen for psykisk helse – Gi tid, vær åpen

Vi lever i 2019, og har kommet så langt på så mange ting. Hvorfor har vi ikke kommet lenger når det gjelder åpenhet rundt psykisk helse, spør Isabell Johansen Myrli.


Kjære ungdom!

Visste du at du kan takke fagbevegelsen for de aller fleste av godene du nyter i arbeidslivet i dag, spør Aina Synnøve Hjartås i denne ukas hjertesak.


Se alle hjertesaker
Om forfatteren

Eirik Nepstad

Eirik Nepstad sitter i Fagforbundets sentrale ungdomsutvalg, ungdomsutvalget i Hordaland og er nestleder i lokalforeningen på Askøy. I tillegg er han nyvalgt nestleder i solidaritetsutvalget i Hordaland.

eirik_ja@hotmail.com

Hjertesaker

Hva er en hjertesak?

Hver uke vil en av våre unge medlemmer dele sin viktigste hjertesak med oss. Er du enig i hjertesaken oppfordrer vi deg til å dele den på sosiale medier for å spre budskapet.

Hva er din hjertesak?

Din hjertesak publiseres sammen med andre leseres hjertesaker.

E-post deles aldri på nettsiden

130 tegn igjen

Se alle hjertesaker fra våre lesere