Kvinnekamp: Mange veier å gå for å nå målet!

Burde ikke likestilling angå både kvinner og menn, spør Victoria De Oliveira. I denne ukas hjertesak kan du lese om hennes møte med en retning av feminismen hun ikke vil stille seg bak.

Facebook  /   Twitter

Jeg er stolt av å være kvinne i 2015! Jeg har gått på skole i 17 år, jeg er utdannet vernepleier, jeg har jobb og jeg er ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Østfold. Hvert år på kvinnedagen den 8. mars har jeg tatt på den røde strømpebuksen, men fordi jeg alltid har vært på jobb den dagen, har jeg ikke hatt anledning til å være med på å markere vår viktige sak. Min egen markering har derfor vært å ta på de røde strømpene, en kjole og gå på jobb!

På jobb har jeg gratulert alle kvinner med dagen og prøvd å engasjere til en «snakkis» om hvorfor det er viktig å fortsatt sette krav, hvorfor det fortsatt er viktig å engasjere seg, hvorfor det er viktig å gratulere hverandre med dagen og føle et fellesskap. Da jeg i 2015 ble valgt inn som ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Østfold var jeg stolt av å få være del av et fellesskap, et fellesskap med sterke mennesker, kvinner og menn som sammen jobber for et felles mål: omsorg, solidaritet og samhold med alle!

Les også: Likestilling er mer enn kjønnskamp

Tillitsvervet har gitt meg mange muligheter. Jeg har fått muligheten til å delta på konferanser og seminarer der man er med på å tilegne seg mer kunnskap, samtidig som man bygger felles plattformer med andre organisasjoner og interessegrupper.

I sommer kom jeg over konferansen «Kvinner på tvers – et arbeidsliv i storm». Jeg leste meg opp og tenkte ja, dette må jeg dra på! Jeg fikk selvfølgelig full støtte fra min fylkesleder, men da jeg fortalte min samboer at jeg skulle på en feministkonferanse, ble han skeptisk. Jeg ba han slappe av! Dette skulle være en fantastisk konferanse der vi sammen skulle lage en felles plattform og et utgangspunkt for hvordan vi skal styrke kvinnen og kvinnens rettigheter i samfunnet.

Men det jeg hadde sett for meg, stemte ikke.                                                              

Etter en obligatorisk selfie på veggen med underteksten «vi er klare for kamp», går vi inn i salen. Da vi har satt oss fylles rommet av vakker underholdning og sang. Jeg er klar! Men hvor er mennene? Etter hvert som konferansen starter tar jeg en kikk på deltakerlista. Ja, her er det allerede kvinner, de kan jeg se og høre. Det er kvinner, fagforeningskvinner, politisk engasjerte kvinner og kvinner som er godt forankret i den feministiske bevegelse. Dagen går og hodet og hjertet blir fylt av spennende og interessante innledere. Det vekkes noe i meg: Hvor er mennene?

Min oppfatning er at menn ikke opplever konferansen som å møtes på tvers, og at menn ikke føler seg ønsket på konferansen. Jeg mener at det både i fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen finnes menn som er like opptatt av likestilling som de kvinnene jeg møtte på Kvinner på tvers, men at de ikke føler seg velkommen på en konferanse som dette.

TOK ORDET: Victoria inntok talerstolen under konferansen Kvinner på tvers, for å minne om at både menn og kvinner er viktige i likestillingskampen.

TOK ORDET: Victoria inntok talerstolen under konferansen Kvinner på tvers, for å minne om at både menn og kvinner er viktige i likestillingskampen. (Foto: Privat)

Jeg er skuffet over enkelte kvinners holdninger til menn, menn som også kan være engasjerte for kvinner og våre utfordringer! Menn som også er med på å vedta viktige beslutninger som omhandler kvinners liv og rettigheter. Men her, her i dette rom er det kvinner, kvinner som snakker om kvinner, og snakker om veien. Veien jeg trodde vi skulle gå sammen – alle sammen!

Vi må stå i bresjen for å inkludere de som ikke vet, de som ikke har skjønt, den generasjonen som ikke kan nok eller som ikke aner hva som foregikk i Norge på 60- og 70-tallet! En vanlig mann og kvinne på gata har kanskje ikke de samme forutsetninger for å forstå hvorfor vi fortsatt må kjempe, de har ikke fått høre historiene, møte kvinnene, møte menneskene som startet kampen! Jeg vil være med, jeg også, men blir min stemme hørt, er min stemme viktig? De som vil kjempe med oss, må få være med, men det må være på alles premisser, alles måte, vi må snakke et språk som alle forstår! Alle bør få bli med, men hvordan skal vi klare dette?

Les også: Barnehagen som en arena for likestilling

Kvinner på tvers er en fantastisk konferanse, og jeg mener at samarbeidet med Fagforbundet og andre organisasjoner er helt fantastisk! Det er dette vi trenger – vi må stå sammen på en fellesplattform, men hva er plattformen? Skal det være å styrke arbeidstakernes rettigheter? Skal det være å slå ned på en økende seksualisering i samfunnet? Skal det være stoppe vold og hat mot kvinner?

Konferansen var ment for alle, men følte alle seg velkommen? Jeg vet å ta min plass, jeg er vant til å måtte gjøre det, som kvinne, som engasjert, som fagperson. Klarer vi å få alle til å føle seg velkommen, bli smilt til, bli heiet fram som medkjempere, da vil vi klare det! Da vil denne konferansen ikke bare vokse i antall, men i den bredden og tyngden jeg tror vi behøver! Da vil ikke denne konferansen skuffe, men skape entusiasme og kanskje skrive historie!

Så kjære alle som leser dette: bli med, du også! Bli med å skape den tyngden vi trenger, du er velkommen, og sammen skal vi skape likestilling. Jeg gleder meg allerede til neste år, kanskje 2016 blir året der den beste feministiske konferansen skal holdes sammen med alle? Det ser jeg frem til!

Hva synes du?

Flere hjertesaker

Man skal ikke profitere av mensen eller legeprodukter!

Vi betaler langt mer moms for bind og tamponger, enn vi gjør for brus og pølser. Nå må vi kjempe for reell likestilling, skriver Jeron Joseph i denne ukas hjertesak.


Når tida ikkje strekk til

Eg lurer på korleis kan ein forsvare at eit menneske skal døy åleine, fordi ein ikkje har nok ressursar til å sitje inne og passe på og sjå om dei, spør Helene Skår, i denne vekas hjartesak.


Verdensdagen for psykisk helse – Gi tid, vær åpen

Vi lever i 2019, og har kommet så langt på så mange ting. Hvorfor har vi ikke kommet lenger når det gjelder åpenhet rundt psykisk helse, spør Isabell Johansen Myrli.


Kjære ungdom!

Visste du at du kan takke fagbevegelsen for de aller fleste av godene du nyter i arbeidslivet i dag, spør Aina Synnøve Hjartås i denne ukas hjertesak.


Se alle hjertesaker
Om forfatteren

Victoria De Oliveira

Victoria De Oliveira er leder av ungdomsutvalget i Fagforbundet Østfold.

victoria.de.oliveira@fagforbundet.no

Hjertesaker

Hva er en hjertesak?

Hver uke vil en av våre unge medlemmer dele sin viktigste hjertesak med oss. Er du enig i hjertesaken oppfordrer vi deg til å dele den på sosiale medier for å spre budskapet.

Hva er din hjertesak?

Din hjertesak publiseres sammen med andre leseres hjertesaker.

E-post deles aldri på nettsiden

130 tegn igjen

Se alle hjertesaker fra våre lesere